Kvantitative lettelser er en økonomisk pengepolitikk som har til formål å senke rentene og øke pengemengden. Bruken av denne politikken har økt i omfang etter finanskrisen i 2008 og den påfølgende resesjonen.
Kvantitative lettelser blir vanligvis brukt for å stimulere økonomien der konvensjonelle pengepolitiske tiltak ikke lenger har effekt, for eksempel når rentesatsene er nede i eller nær null.
Når en sentralbank skal gjennomføre kvantitative lettelser, vil den forplikte seg til å kjøpe en stor mengde finansielle aktiva (som regel i form av obligasjoner), enten fra staten eller fra markedsaktører i privat sektor, som banker. For å gjøre dette vil sentralbanken skape mer penger og utvide balansen sin.
Teorien bak kvantitative lettelser er at man ved å oversvømme markedet med penger og senke rentesatsene kan oppmuntre bankene til å låne ut penger, slik at forbrukerne og næringslivet vil øke forbruket sitt. Siden kontanter er et aktivum som gir lav avkastning, vil investorer vende seg mot andre aktiva, som aksjer eller gjeldspapirer utstedt av private foretak. Sentralbanker som gjennomfører kvantitative lettelser, står overfor en vanskelig balansegang, for hvis pengemengden økes for brått, kan dette utløse galopperende inflasjon.
